Denne boka fikk jeg anbefalt av bibliotekaren på det lokale biblioteket da jeg sa vi planla en tur til Berlin. I det jeg hadde funnet boka på anvist hylle, så en annen bibliotekar på den og nikket bifallende. Allerede da mistenkte jeg at jeg hadde funnet en liten perle.
Boka er en litt naiv, litt ironisk, veldig varm og utrolig underholdende oppvekstroman om Micha og vennene hans som vokser opp i den delen av Sonnenallee som endte opp på den østtyske siden av muren. Boken handler ikke først og fremst om forholdet mellom øst og vest, og den handler ikke egentlig om muren selv om de bor rett ved siden av den, likevel sitter jeg igjen med et mer (bokstavelig talt) fargerikt bilde av hvordan det kunne være å bo i Øst.
"Det merkelige med Muren var at de som bodde like ved ikke oppfattet den som noe usedvanlig i det hele tatt. Den var så mye en del av hverdagen deres at de knapt la merke til at den var der, og hvis Muren i all hemmelighet var blitt åpnet, ville de som bodde like ved, ha vært de siste til å merke det."
Micha og gjengen er rampete, opprørske, lojale mot hverandre - og kollektivt veldig forelsket i Miriam. Det de opplever og historien som fortelles er nok mest sannsynlig ikke sanne. De har ikke skjedd, men kanskje de kunne ha skjedd? Kanskje er det et snev av sannhet i mer enn en av dem? Og spiller det egentlig noen rolle? Bokas siste setning oppsummerer det fint;
"Lykkelige mennesker har dårlig hukommelse og rike minner"
En annerledes roman om å vokse opp på feil side av muren. Absolutt en perle som bør leses både av de som skal til Berlin, og de som ikke skal det.
Terninkast: 5
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar