Boken foregår i Vest Afrika og handler om Aminata som blir bortført fra landsbyen sin og solgt som slave. De må gå i mange dager og lastes på et stort skip som frakter dem til South Carolina i USA. Aminata utmerker seg ved å være en jente som forstår mye og lærer fort. Historien fortelles sett gjennom hennes øyne, og veksler mellom en ung og en gammel fortellerstemme og vi følger Aminata på veien hennes videre fra USA. Boken begynner med slutten, så hvor hun ender opp og om hun i det hele tatt overlever er ingen hemmelighet.
Bildene forfatteren bruker er gode og gjør at jeg nesten kan lukte stanken og se forholdene på båten som frakter dem over. Slavenes liv på plantasjene beskrives også godt og omstendelig. Boken lærte meg mye om slavenes levekår både i Afrika, Amerika og England. Forfatteren har helt tydelig mye bakgrunnskunnskap. Dialogene mellom slavene og de hvite, alle med hver sine språk, er godt oversatt. Jeg synes imidlertid historien mistet litt piffen da jeg var halvveis i boken. Det kjentes som forfatteren kanskje gjorde det samme?
Høsten er kommet og hverdagen er her igjen. Jeg kan ikke lese hele tiden og brukte noen dager på boka. Den er vanskelig å legge fra seg når man først har tatt den opp. Mye av det som fortelles er fryktelig, men det blir likevel ingen emosjonell bok for meg. Aminata forteller sin historie - rett frem, uten avstikkere og med få eller ingen følelser. Dette fungerer imidlertid og er troverdig, rett og slett fordi det gjøres konsekvent og med godt språk.
I forfatterens hjemland, Canada, heter boken "The book of negroes". I Frankrike er tittelen "Aminata". Den norske tittelen er en oversettelse av versjonen gitt ut i USA, Australia og New Zealand og er min favoritt. Den vokser seg større og får mer styrke etterhvert som man leser.
Terningkast: 4
"Jeg har aldri møtt et menneske som utfører grufulle handlinger, og som møter blikket mitt med fred i sitt eget. Å se inn i et annet menneskes ansikt er å gjøre to ting: å anerkjenne dets menneskelighet og å hevde din egen."
"På den tiden forestilte i oss at vi ble holdt fanget i et slags fengsel, der vi ventet på å bli sluppet fri til å begynne livene våre. Og da det øyeblikket kom, ville livene våre - og selve tiden - skyte fart. Hvordan kunne vi vite at livene våre allerede var i gang, at forsprang allerede var vunnet, at skader allerede var påført?"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar